Dette er et innlegg jeg skrev i en annen blogg i fjor, om en god dag med dachs, pledd og en god bok:

Store deler av denne dagen har jeg tilbragt under et pledd på sofaen, med en snorkende dachs i fotenden. Jeg begynte på Carsten Jensens “Vi, de druknede”, og fikk deilige ilinger av forventning allerede etter de første linjene.

“Fem år seilte han på verdenshavene. Han hadde vært sør for Kapp Horn og hørt pingvinen skrike i den beksvarte natten. Han hadde sett Valparaíso, vestkysten av Amerika og Sydney, der trær mister barken om vinteren i steden for bladene og kenguruene hopper rundt. Han hadde kysset en pike med drueøyne som het Sally Brown og han kunne fortell om Foretop Street, La Boca, Barabary Coast og Tiger Bay”

Jeg har tilbragt dagen på den gamle sofaen etter Bestemor, men mentalt har jeg vært ombord da Christian den Ottende, et linjeskip med en stormast så høy at man blir svimmel av stolthet, ble sprengt til pinneved av tysken, og gledet meg over at brennevin og brev fra mor alltid hjelper for motløse danske krigsfanger.

Nå er dachsen luftet, bloggen besøkt, kjæresten snart klar for å dra på julebord, og jeg er på vei tilbake til sofaen hvor lyden av leselykke i dag er lik lyden av en snorkende dachs under et varmt pledd.