Der tok vi grundig feil. Da vi traff huseier som hadde observert dyret kunne han fortelle at han hadde ringt viltnemnda klokken 9 om morgenen, og vedkommende som hadde ringt Thea hadde kommet etter en liten stund og gått rundt i området for å se etter dyret. Det var informasjon han hadde utelatt på telefonen, og våre forhåpninger om å finne noe sank drastisk.

Vi sjekket stedet i hagen hvor dyret hadde hoppet over et gjerde, men fant ikke noe blod. Så satt vi Tyri på, som ivrig markerte dyr. Vi gikk rundt et annet gjerde og satt henne på der hvor hun markerte utgang fra hagen, og hun begynte straks å spore. Dyret hadde turet og gått en del rett på andre siden av gjerde (jeg blir alltid fascinert av hvor mye et rådyr rusler rundt og rundt), og Tyri markerte et sårleie etter ganske kort tid. Så var det nye runder, før hun markerte nok et leie. Innimellom hadde dyret turet opp mot veien, og jeg håpet at det hadde krysset siden jeg visste at mannen fra viltnemnda bare hadde gått på nedsiden, men så heldig var vi ikke. Etter en liten stund kom vi til det jeg antar var stedet mannen støkket dyret, og det gikk rett fram en lang stund, og Tyri satte opp farten på sporet også. Underveis fant vi et enslig avtrykk og litt avføring som bekreftet at Tyri hadde rett. Underlaget var vanskelig, stein og svaberg og tørt furunålsdekke og tørr mose. Vet et hyttegjerde som var delvis nedrevet tapte Tyri sporet og vi brukte en del tid på tapsutreding. Etter hvert skjønte vi at dyret ikke hadde forsert gjerde, så vi gikk opp på veien og lot Tyri lete litt der. Hun valgte å lete på motsatt side av veien, og ganske fort var hun på spor igjen. Men sporet fortsatt i rett linje uten å bremse, og vi bestemte oss for å gi opp søket da det var lite sannsynlig at vi ville ta igjen et rådyr med brukket ben som var støkket  3 timer tidligere. Det eneste vi kunne gjøre var å be huseier si fra hvis de så dyret igjen (det hadde vært fast gjest i hagen i hele høst), og anbefale viltnemnda å eventuelt postere der om morgenen.

Det som var ekstra ergelig med dette ettersøket er at det viser at en ikke alle som sitter i viltnemnda har noe særlig forståelse for dette med ettersøk, noe jeg vet at andre ettersøkere også sliter med. Det å gå alene etter et rådyr med brukket ben, som ved å hoppe over et gjerde har vist at det er svært bevegelig allikevel er ikke lurt. Dersom vi var blitt tilkalt med en gang ville vi gjort følgende: I og med at området dyret hadde befunnet seg i var oversiktelig og avgrenset, ville vi plassert en eller to skytter langs veien som kunne dekke området ned mot sjøen, før hundefører gikk inn med hund. Sjansene for å få avlivet dyret ville være gode, særlig når vi ser hvordan dyret har ruslet rundt og ligget nede en tid før det ble støkket.

Som sagt en frustrerende bit for oss tobente, men samtidig må jeg jo ta med at jeg var veldig fornøyd med Tyris innsats!

OBS. Til kartbilde: Rødt punkt i sør er huseiers observasjon, gule punkter er sårleie, lilla punkt er der hvor det ble støkket, lilla strek i nord er tap og rød pil i øst er der vi ga opp.

Etter litt kryssing fram og tilbake markerte hun klart et spor hun ville følge. Det var 50 meter ovenfor der hvor fører mente kalven hadde gått inn i skogen, men hun var såpass sikker i sin sak, at vi lot henne følge det. Hun sporet langs jordet og vestover inn i skogen, og tvers gjennom et lite skogholt, ca 200 meter, før vi kom ut til en vei på andre siden. Her stoppet hun opp, og vi tenkte at det hadde krysset veien og over i noen hager på andre siden. I og med at det var såpass mørkt, og at vi mente at vi hadde fått bekreftet at det ikke lå skadd i nærheten, fulgte vi veien tilbake. På et sted ville hun opp på en liten kolle i skogen igjen, og vi lot henne gå og sjekke. Hun utredet og jobbet hardt en stund, men så ikke ut til å finne ut av det, så vi fulgte veien tilbake. På vei over jordet gikk vi bortom der fører mente kalven entret skogen, og Tyri markerte igjen spor som hun fulgte 50 meter opp til der hun hadde begynt på det første runde. Dyret hadde altså vendt oppover igjen, og det var det samme sporet hun hadde gått innpå først. Greit å få bekreftet. Vi bestemte oss for å komme tilbake i dagslys, og dro hjem.

Dagen etter undersøkte vi stedet grundig, og kunne fremdeles ikke finne blod eller andre tegn. Tyri tok igjen opp det samme sporet som kvelden før, og fulgte det fram til veien hvor vi ga oss. Hun jobbet intenst for å finne fortsettelsen, og istedenfor å ha krysset veien som vi trodde kvelden før, gjorde det en skarp vinkel til venstre (sydover) og fortsatte i samme skogholdt bort til den kollen hun også hadde markert dagen før. Her måtte hun også jobbe litt før hun fant ut av det, før vi fortsatte tilbake mot første del av sporet.

I jordekanten krysset sporene seg, og nå fortsatte vi ut på jordet, østover denne gangen. Det gikk gjennom en hage (og her noterer jeg meg at det er LURT å ha på stor gul refleksvest som det står viltnemnd på når man går gjennom hagen til folk med gevær midt på lørdag formiddag!), gjennom noe kratt og ut på jordet igjen. Thea og jeg så hverandre og visste hva den andre tenkte, for nå var vi ikke langt unna der hvor vi hadde sett den kalven krysse veien kvelden før, og den beveget seg helt fint. Og ganske riktig, Tyri sporet fram til det eksakte punktet på veien hvor den hadde krysset.

Basert på observasjonen av den kalven, bilførers beskrivelse av ulykken, fravær av blod eller andre biologiske rester, samt Tyris sporing som knyttet det hele sammen, friskmeldte Thea (som er i viltnemnda) dyret. Underveis fant vi også avføring og spor etter både geit og kalv, så de hadde funnet raskt tilbake til hverandre etter bil-smellen.

Jeg var kjempefornøyd med Tyri, og synes det var utrolig spennende å se hvordan alle bitene i puslespillet ble lagt på plass. Et par ting kan man ta med seg til neste gang også, det viktigste var nok at jeg ikke ga henne nok spillerom til å tapsutrede i mørket da vi kom til veien, fordi vi tobeinte “bestemte oss for” at den nok hadde krysset veien.  Tyri er ennå ung og litt uselvstendig, og trengte litt mer oppbacking og er mer vár på meg når det var mørkt enn i dagslys. Men alt i alt er jeg veldig stolt av debuten som ettersøkere, og veldig, veldig stolt av Tyri!

Nedenfor kan du se kart over hvordan vi sporet! (sånn ca..)

Men bevege seg gjorde hun nesten ikke. Hun la seg til på jakka mi rett bak meg, og var kjempeflink! Det var sol og litt vind, og perfekt duevær… men ingen duer. Så satt vi der og koste oss i sola en stund da, før det var på tide med niste. Og siden det var helt duetomt, gikk vi oss en tur på jordet og inspiserte revehiene, elgtråkk og generelt nøt dagen. Deretter gikk vi tilbake på posten igjen,  og satt oss en liten økt til. En enslig due kom og passert oss altfor høyt, men etter en stund kom ei nøtteskrike som falt for skudd. Fram med apportør, som egentlig ikke hadde fått med seg noen ting og ikke skjønte at nå var det action før jeg nokså diskret viste henne retning. Da skal jeg si det ble liv i dachsen! Hun hentet fuglen fram fra krattet, og bar den stolt tilbake til posten (bortsett fra et lite forsøk på å grave den ned…) På posten ble det godbiter og ros, og jeg var ganske fornøyd med at jeg fikk igjen fuglen, for jeg hadde vært litt spent på  om hun ville slippe!

Duene har fortsatt å glimre med sitt fravær på jordet, så vi har ikke vært ute noe mer, og dessuten tror jeg det blir litt kaldt for henne å sitte stille så lenge nå. Men neste år, da skal vi bruke alle varme august- og septembermuligheter til mer dachsjakt på duer!

(PS, for de som synes deter dårlig med bilder her om dagen så er det fordi kameraet mitt har vært på tur i Kina med foreldrene mine!)

1. Hun er myk og varm, og deilig å ha under pleddet når man sover middag!
2. Hun har en veldig søt liten mage som er god å stryke på
3. Hun har silkemyke ører og store snille øyne
4. Hun er kjempeflink til å gå spor, og kommer til å bli en knallgod ettersøkshund
5. Hun er morsom og livlig når vi trener, og elsker å jobbe
6. Hun er veldig glad i alle rundt seg, og viser det så ofte hun kan
7. Hun har alltid tid og lyst til å være sammen med deg, og blir aldir lei av å høre på det du har å fortelle!

Men jeg er nesten vel så stolt av at hun på søndag kveld gikk et strålende ferskspor til 9 poeng, og dermed blir hun godkjent ettersøkshund. Det betyr at vi kan søke etter skadet vilt etter f.eks. påkjørsler. Dommeren dømte utmerket sporstart og tempo, meget godt tapsarbeid, konsentrasjon og vilje, arbeidsmåte og helhetsinntrykk. I tillegg skrev hun følgende kommentar: “En 100% lydløs ekvipasje selv om vi etter hvert kom innpå dyret. Ikke det minste redd for å slå over bekk. Fører er meget flink til å lese hunden“

Rimelig stolt!

Store deler av denne dagen har jeg tilbragt under et pledd på sofaen, med en snorkende dachs i fotenden. Jeg begynte på Carsten Jensens “Vi, de druknede”, og fikk deilige ilinger av forventning allerede etter de første linjene.

“Fem år seilte han på verdenshavene. Han hadde vært sør for Kapp Horn og hørt pingvinen skrike i den beksvarte natten. Han hadde sett Valparaíso, vestkysten av Amerika og Sydney, der trær mister barken om vinteren i steden for bladene og kenguruene hopper rundt. Han hadde kysset en pike med drueøyne som het Sally Brown og han kunne fortell om Foretop Street, La Boca, Barabary Coast og Tiger Bay”

Jeg har tilbragt dagen på den gamle sofaen etter Bestemor, men mentalt har jeg vært ombord da Christian den Ottende, et linjeskip med en stormast så høy at man blir svimmel av stolthet, ble sprengt til pinneved av tysken, og gledet meg over at brennevin og brev fra mor alltid hjelper for motløse danske krigsfanger.

Nå er dachsen luftet, bloggen besøkt, kjæresten snart klar for å dra på julebord, og jeg er på vei tilbake til sofaen hvor lyden av leselykke i dag er lik lyden av en snorkende dachs under et varmt pledd.